Hjem 5 Om oss 5 JVB sin historie

JVB sin historie

Senhøsten 1909 var 3 lokale bilselskaper under planlegging. Sommeren året etter var de alle i full drift , med base på Fagernes. Nils Haavelsrud drev hotell på Skarpsno. Sammen med tannlege Thv. Kjær på Fagernes gikk han til innkjøp av en stor 30 hk. “Humber” med åtte seter. Denne ble satt i rute Fagernes – Tyin – Lærdal – og med dette var starten på historien til JVB påbegynt. 

JVB 1909 til 1990

1909 - 1920: Forhistorie og to blir én

Forhistorie:

Automobil A/S “Jotunheim” ble stiftet av fire velstående gardbrukere fra Nordre og Søndre Land. Helge Rognerud, Arne Riiser Moe, Hans Haug og Lars O. Nordraak. Selskapet kjøpte inn fire åpne 7-seters biler av typen “Armstrong-Whitworth”.

A/S Valdresrutens Automobilselskap ble stiftet av fire sogninger og seks valdriser. Alle med sterk tilknytning til reiselivet i distriktet. Disse var Anders Maristuen, Anders Eggum, Chr. Eri, J. C. Lindstrøm, Ivar Opdal, Ole Fosheim, Ingvar Fosheim, Lars Landmark, Kristoffer Kvame og Knut Kr. Dæhli. Tre biler ble kjøpt inn, en Armstrong-Whitworth og to Lorraine-Dietrich. Alle bilene var åpne vogner med plass til syv passasjerer.

Det ble satt i drift ruter på strekningen Fagernes – Bygdin og Fagernes – Tyin – Lærdal. Sommeren 1910 var det hele 11 rutebiler med Fagernes som fast endestasjon.Ikke noe annet sted i Norge kunne vise til et lignende antall.

“Turisttrafikken efter Valdresruten har i sommer vært meget god. Av de omlag 100 vognmænd som tidligere har vært beskjeftiget med skydsbefordring i ruten, har over halvparten trukket sig tilbake i sommer, tvunget dertil av de 11 automobiler som forskjellige selskaper satte i drift, og som vel maa sies at beherske trafikken nu.”

 

Et samarbeid tar form:

Allerede i desember 1910, var det drøftinger på gang for å slå sammen de to selskapene AS Jotunheim og A/S Valdresruten. Dessverre ble det den gang ikke oppnådd enighet. I stedet bestemte man seg for å inngå et samarbeide kommende sesong om ruteplaner og kjøretakster. Dessuten skulle hvert av selskapene kjøpe en ny bil, slik at de tilsammen hadde ni vogner.

Fra og med sesongen 1912, ble Nils Haavelsrud tatt med i samarbeidet og heretter kalte man seg “De forenede Automobilselskaper i Valdres”. Dette var dog kun en løs overbygning over de tre selskaper. Sommeren 1912 satte de i gang ny rute Lærdal – Hemsedal – Gol. Dessuten ble det utgitt et fint utstyrt rutehefte. Kjøresesongen varte i alminnelighet fra 1. juli til 15. september. Sjåførene måtte søke om ansettelse hver sommer og de første årene var sjåførlønningene kr. 150 pr. måned.

Trafikken med rutebilene viste jevn stigning. Spesielt årene 1916 og 1917 var gode. Strømmen av reisende, både i østre og vestre rute var så stor at de gamle vognmenn måtte tre støttende til med sine hester. Men ute i Europa, raste den 1. verdenskrig og det ble etter hvert vanskelig å oppdrive bilgummi, olje og bensin.

 

To bli én:

Selv om det i sesongen 1918 viste seg nærmest umulig å få tak i drivstoff til bilene hadde AS Jotunheim og Nils Haavelsrud noe bensin på lager slik at de kunne holde det gående noen uker. Valdresrutens vogner måtte stå i ro denne sommeren. Nils Haavelsrud trakk seg forøvrig ut av samarbeidet etter sesongen 1918. “Jotunheim” og “Valdresruten” fortsatte samkjøringen også sommeren 1919 under navnet “De forenede Automobilselskaper”.

Til tross for det gode samarbeidet, var det til tider sterk rivalisering mellom selskapene og det hendte at “De forenede Automobilselskaper” knaket stygt i sammenføyningene. Sommeren 1919 lykkes det Ivar Opdal i A/S Valdresruten å få kjøpt opp halvparten av aksjene i A/S Jotunheimen. Fredag 21. november 1919 ble det holdt generalforsamling på Fagernes Hotel. Der ble begge selskapene formelt oppløst. Deres eiendeler ble overført til et nytt foretak under navnet A/S Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap.

1920 - 1940: Den spede begynnelse

JVB spilte en stor rolle i arbeidet for å få helårs forbindelse over Filefjell til Vestlandet. Sist på 30-tallet fikk JVB i oppdrag å frakte post fra øst til vest. På grunn av krigen og bensinmangel ble det allerede i 1940 vedtatt å montere knottgeneratorer på bussene.

Den spede begynnelse:

Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap (JVB) har siden oppstarten i 1919 vært selve livsnerven gjennom Valdresbygdene. Et selskap der kanskje den viktigste funksjonen har vært å gi befolkningen i Valdres et godt kollektivtilbud. Rutetrafikk og transport av skolebarn har naturlig nok vært en bærebjelke for selskapets virksomhet. Men JVB har også betydd mye for turismen i Valdresdalføret og selskapet kom ikke minst til å spille en stor rolle i arbeidet for å få helårs forbindelse over Filefjell til Vestlandet.

Filefjellsvegen var i likhet med andre høyfjellsveger stengt 7-8 måneder av året, men etter hvert som rutebiltrafikken i Valdres kom ordentlig i gang, ble det derfor igangsatt et energisk arbeid med å holde vegen oppe hele året. Med de forholdsvis sparsomme bevilgninger, var det en vanskelig oppgave. Det hadde heller ikke latt seg gjennomføre uten den gode støtte og hjelp fra Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap. Selskapet forstod tidlig hvor viktig det var med helårs forbindelse over til Vestlandet.

Vinteren 1931/32 ble Filefjellsvegen forsøkt grunnbrøytet. Av mange ble dette betraktet som en uløselig oppgave. Vegen ble i hvert fall holdt åpen helt fram til Nystuen, og året etter gikk man vestover og kom fram til Maristuen. Vegen ble da holdt åpen til 4. februar, men det hersket ikke tvil om at vegen måtte holdes åpen hele vinteren. Befolkningen i Valdres og Lærdal gikk også inn for oppgaven, og ofte var det opp til 100 mann i arbeid med snømåking. Helt fram til 1936 var det JVB som hadde tatt det tyngste løft, både økonomisk og på annen måte. Med felles innsats og arbeid fra Staten og selskapets side, lykkes det etter mange vanskeligheter å holde Filefjellsvegen farbar for vintertrafikk vinteren 1936-37, den første fjellovergang i Norge som var åpen året rundt.

En Osloavis skrev i den anledning:

“Hvis noen for 10 år siden hadde kommet og påstått at det gikk an å holde åpen bilveg over en av de hårdeste fjelloverganger vi har her i landet, ville vedkommende øyeblikkelig blitt innregistrert blant de mindre vel bevarte.”

Postkjøring over fjellet:

En stadig kamp var det i 1930 årene mellom bilruter om å frakte posten til Sogn østfra. Når det gjaldt Lærdalsdalføret var det forøvrig poståpnerne som eide postbilen, en syvseter Chevrolet som vår og høst ble brukt over fjellet til Skogstad, i sommersesongen fram til Tyin med korrespondanse til Fagernes. Sjåføren på postruten var Sigurd Kirkevoll som tok til i 1934. Lærdalselskapet som hadde posttransporten sommerstid med rutebilene fra Gol over Hemsedalsfjellet til Lærdal, hadde nok et aldri så lite håp om å få postbefordringen over Filefjell. For selskapet overtok AS Beltebilane som fram til da hadde postkjøringen over Hemsedals-fjellet. Men med prøvebrøytingen som ble gjort over Filefjell i 1936-37 som synte Postbilen på veg fra gamle Maristuen seg mulig å holde åpen bortsett fra noen få dager i de verste snøføykene, ble postkjøringen satt bort til A/S Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap. Med i kontrakten hørte det også med at Sigurd Kirkevoll skulle følge med og over i Valdresrutas tjeneste. Det ble som stasjonsstyrer i Lærdal han fikk mesteparten av arbeidstiden sin, til han i 1981 gikk over i pensjonistenes rekker.

Optimismen var stor i JVB utover i 1930-årene. Men mørke skyer samlet seg over Europa. Med krigen og den vanskelige drivstoffsituasjonen gikk det snart mot bensinmangel. Riktig nok kunne det skaffes bensin til helt spesielle oppdrag, men det var i så små mengder at selskapet allerede i 1940 vedtok å montere knottgenerator på bussene.

1940 - 1945: Krigsårene

Selv om krigsårene skulle by på sine problemer, skjedde det allikevel positive ting i selskapets historie.

Krigsårene:

Ruten over Filefjell ble opprettholdt med gassgenerator fyrt med knott. Trekkraften ble ikke så stor i motbakkene og for å holde ruten måtte sjåførene ta igjen det tapte i utforkjøringene. Farten kunne derfor av og til nesten bli faretruende stor. Blant handelsreisende i Valdres og Sogn ble det en gylden regel at de ikke torde slippe seg ut i kjørebanen før “ruta” hadde passert. Den kunne være en fare for trafikksikkerheten, men noen ulykke inntraff aldri, dertil var sjåførene for sikre på rattet og vegen.

Selv om krigsårene skulle by på sine problem, skjedde det allikevel positive ting i selskapets historie. Blant annet ble det i 1941 vedtatt å kjøpe et garasjeanlegg på Lærdal. Dermed hadde JVB fått etablert sin første utestasjon. Anlegget ga garasjeplass for et par busser, men ble senere utbygd med et lite kontor som også ga overnattingsmuligheter for sjåførene.

Med de nye makthaverne fulgte et voldsomt byråkrati som måtte skjøttes. Det var plassbestillinger på bussene, og de som ville på tur, måtte ha reisetillatelse. Noe suspekt gods kunne det også være å ta hånd om. Det å ha radio var jo for eksempel ikke tillatt i de tider, men det forekom likevel, og det hendte at enkelte apparat måtte til Fagernes for reparasjon. Retur-transporten gikk imidlertid betryggende om godset var pakket i kartonger med det etter hvert velkjente emblemet til tyske Nordag. Da, ble det tenkt, ville selv den mest nidkjære kontrollør holde fingrene av fatet. Det gjaldt bare å sørge for at varen ikke nådde helt dit.

Busser med knottgenerator var en dårlig erstatning sammenlignet med bensin som drivstoff, men som oftest kom en fram. Bussen på dette bildet tilhørte Ola Paulsrud som hadde konsesjon på personbefordring gjennom Øystre Slidre fram til 1947 da selskapet ble sammensluttet med JVB. Bildet er foreviget tidlig i krigsårene og er tatt ved Fagernes Mekaniske Verksted som monterte flere generatorer under den verste drivstoffkrisen. Generatoren var bygd i sin helhet på Fagernes Mek. Verksted.

JVB som skipsredere:

Strabasiøse og lange dager. Det var ofte sjåførenes vanlige arbeidsdag under krigen. Men selskapet klarte seg bra økonomisk. Ikke minst takket være den store trafikken over Filefjell på grunn av anleggsdriften ved Årdal Verk. I 1944 kunne selskapet vise til et overskudd på over 100.000 kroner. Det året ble JVB også skipsredere. Riktignok ikke på de syv hav, men i Jotunheimen da selskapet kjøpte M/B BITIHORN som siden 1912 hadde gått i fast rute på innsjøen Bygdin mellom Bygdin Høyfjellshotell, Torfinsbu og Eidsbugarden. Kjøpesummen var 35.000 kroner.

Samme året overtok selskapet også motorbåten “Jøtul” og båten “Tyin” som trafikkerte innsjøen Tyin mellom Tyinholmen og Tyin. Den ene av dem, “Tyin”, ble solgt igjen etter kort tid, mens den andre, “Jøtul” gikk i rute til vegen langs fjorden var ferdig. Men “Tyin” ble den som sist kunne triumfere. Den befinner seg nå på Randsfjorden, i velholdt stand. “Jøtul” eksisterer bare som et minne. “Jøtul” kom til Tyin i to deler på 10 og 17 tonn i 1930. På den tiden fantes kun tre sveisekyndige personer i Norge. I forbindelse med sveisinga ved Tyin ga det lokale kraftanlegget bare akkurat nok strøm til sveiseapparatet og all annen strøm i bygda måtte slås av under arbeidet.

Båttrafikk på Tyin-vannet har det forøvrig vært siden 1906, da Ivar Opdal, Helge Opdal, Kristoffer Kvame og Jon Elton sikret seg båten “Tyin”. Alle fire var nær knyttet til Valdresruta og overdro dermed båten til selskapet.

1945 - 1970: Inn i vinterfjellet og flere ben å stå på

Med årene etter krigen skjedde det store forandringer innen selskapet og det ble opprettet nye og viktige ruter som skulle få stor betydning for Valdresregionen.

Inn i vinterfjellet:

Med vinterturismen som så smått begynte å melde sin ankomst allerede før krigen, ble det gjort forsøk med motorisert transport innover i fjellheimen. Rutens tidligere disponent Thor Hansen (1923-45) og hotelleier Helge Kvame på Eidsbugarden, eksperimenterte med en propelldrevet motorslede i traktene rundt Eidsbugarden.

Dette falt så heldig ut at det ble bygd tre slike farkoster som ble satt inn i påsketrafikken mellom Eidsbugarden, Tyinholmen og Tyin. Dette var opptakten til at JVB i 1947 gikk til innkjøp av de første weaselene som hadde vært i bruk under krigen. Selv om beltebilene var fine å kjøre opp løyper med og til å frakte bagasje innover fjellheimen, var de lite egnet til å frakte passasjerer. I 1948 kom “snowmobilene” som var langt mer sikre til å trafikkere i fjellheimen vinterstid og som hadde kapasitet til å få med seg 14 passasjerer i slengen.

Slike biler satte JVB også inn for å besørge transporten av solhungrige vintergjester på strekningen Beitostølen-Båtskaret-Bygdin.

I dag trafikkeres begge strekningene med selskapets 10″Snowmobiler”.

Fra Tyin og innover brummer beltebilene vinteren lang støtt og sikkert i all slags vær og føre. Ved beleggskifte er det et yrende liv ved Tyin, folk kommer fra styrkende ferieopphold i fjellet eller skal inn for å nyte vinterens feriegleder. Slik er det også fra Beitostølen til Bygdin. På denne strekningen må også beltebilene med sine sikre sjåfører ta seg frem i alt slags vær. Det er en innsats det står respekt av.

Nye ruter og moderne materiell:

De gamle bussene i selskapet var personligheter og hadde sine tilnavn. Både kakebrøa, Porat, Venus, Vesle-Venus, Goliat, Titanic og Gamle Postbilen var av kjøretøy som hørte med i bilparken og som det var knyttet spesielle historier til. Også snowmobilene i fjellheimen fikk navn som Blåmann, Rørosen, Trysilen og Jaguaren.

Med årene etter krigen skjedde det store forandringer innen selskapet og det ble opprettet nye og viktige ruter som skulle få stor betydning for Valdres-regionen. Ikke minst ruteforbindelsen til Gjøvik i 1947 var et godt tilbud for bygdefolket og de som hadde behov for å komme seg til fylkessykehuset i den hvite by ved Mjøsa.

Med nye ruter ble også Valdresrutas bilpark fornyet. Samme år som Gjøvik-ruta var et faktum, gikk selskapet til innkjøp av de første dieselbussene av typen Scania. Allerede den gang ble det arbeidet for å få satt i gang direkterute mellom Oslo og Valdres.

En av bussene var tenkt satt inn i ruteforsøket var lakkert i Schøyen Bilsentral sine farger (gult og grønt), mens den andre ble lakkert i de gamle Valdresrute-fargene.
Men forhandlingene om en fast direkterute mellom hovedstaden og Valdres førte imidlertid ikke fram den gang. 

Valdres – dalenes perle:

Selskapets viktigste oppgaver etter krigen og fram til 1950, var trafikkavviklingen i forbindelse med togene på Valdresbanen. Det ble etter hvert stor turisttrafikk gjennom dalføret, spesielt over Filefjell til Vestlandet. Likedan var trafikken av fotturister i Jotunheimen merkbart stigende. Den vanlige bygdetrafikken tok de privateide kombinertbiler seg av. Dette gjaldt så vel person som godstransporten. Gjennom Vestre Slidre og Vang var det i alt 10 biler som var i virksomhet. I Øystre Slidre og Skrautvål gikk det i alt fem kombinerte biler. Det oppsto naturligvis et konkurranseforhold mellom JVB og de enkelte ruteinnehaverne som i 1948 hadde stiftet L/L Valdres Lastebilselskap. I 1954 ble det inngått kontrakt med Valdres Lastebilselskap om overtagelse av all persontrafikk. A/S Valdres Lastebilselskap ble stiftet og gikk over til ren lastebilvirksomhet i 1955.

“Valdres – dalenes perle vil etter alle solemerker å dømme også i sommer komme til å stå som et av de ledende turistdistrikter på Østlandet”, skrev avisa Valdres 23. juni 1955. Det året ga A/S Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap ut ny turistbrosjyre under tittelen “Til Valdres og Jotunheimen”.

Med trafikkøkningen i 1950 årene og med materiellet JVB hadde anskaffet seg, gikk det mot en god vekst for selskapet. Stor trafikk var det også på Valdresbanen den tiden. Med lange ekstratog, og flere tusen påskegjester som skulle invadere Valdres-fjellene, ble det meste av bussmateriellet satt inn for å få avviklet trafikken ut fra Fagernes stasjon.

Flaggskipet “Venus” som ble kjøpt inn i 1948 var i sin tid selskapets stolthet og med sitt fargevalg ga den normen til hvordan en buss fra JVB skulle se ut. Det var med denne bussen at de lett identifiserbare nasjonalfargene kom for alvor og dette året fikk selskapet også sin nye logo. Bussen “Venus” som var av Dodge-fabrikat vakte oppsikt og var ikke minst grunnen til at selskapet tidlig ble kjent blant turoperatører i inn og utland. På bildet foreviget med daværende disponent, Thorleif Aure.

Flere ben å stå på:

Valdres er spekket med overnattingssteder for turister. For å holde et så vidt stort og forgrenet rutebilselskap i økonomisk forsvarlig drift må ledelsen ta fantasien til hjelp og stikke ut nye arbeidsoppgaver. Det har vært gjort forsøk med såkalt “luftbuss”, som har hentet flybårne gjester på Fornebu og transportert dem til Valdres. Store og rommelige turistbusser har hentet gjester ved danskebåtens ankomst, noe som også slo godt an.

I 1952 fikk JVB i oppdrag fra Winge Reisebureau om å kjøre tredagers turer mellom Oslo og Bergen “Norwegian Fjord Lines” med overnatting på Tyin og Stalheim. En turopplevelse med faste stoppesteder der dollarturistene ikke minst fikk oppleve norsk natur. Etter hvert fikk også selskapet oppdrag fra Bennet med sine “Panoramaturer, likedan kjøring for Norsk Folke Ferie’s “Fjell og Fjord” turer.

Hotelkapasiteten økte med nye hoteller på Beitostølen, Sanderstølen, Fagernes, Nystuen og Tyin og det meldte seg behov for direkte ruter mellom Oslo og Valdres.Det var spesielt trafikken fra Danmark som hadde behov for bedre forbindelse da det var vanskelig å få til en tilfredsstillende korrespondanse i Oslo med båt og jernbane. Selskapet sikret seg konsesjon på å kjøre direkte i forbindelse med båt og flyankomstene i Oslo.

Svenske vinterturister hadde også oppdaget Valdres som et fint feriemål og på midten av 1960 tallet, ble det kjørt ekstra nattog direkte fra Gøteborg til Fagernes. Opplegget fikk kort varighet da togmateriellet ikke tilfredsstilte sikkerhetskravene. Da var buss et utmerket alternativ.

Et av de største og morsomste tiltakene i transport av svenske gjester ble gjort vinteren 1969. 20 busser kjørte til Gøteborg distriktet og hentet om lag 500 svenske vinterturister. Den lange rekken av rutebiler vakte oppsikt der den fór fram. Over Svinesundsbroen hadde ikke tidligere så mange busser passert samtidig.

1970 → : Ekspresspionér og nye muligheter

Fra begynnelsen av 1970-årene ble det innledet et markedsføringssamarbeid som viste seg å skulle bli banebrytende for så vel Valdreshotellene som for JVB; Vinterbussen fra Valdres. I 1985 kom Valdresekspressen i drift, og Øst-Vest Xpressen i 1990.

Vinterbussen fra Valdres:

Fra begynnelsen av 1970-årene innledet JVB, Reiselivslaget for Valdres og Jotunheimen og Den Norske Hytteformidling et markedsføringssamarbeid som viste seg å skulle bli banebrytende for så vel Valdreshotellene som for JVB.

En buss, nærmest som et rullende turistkontor med diverse utstillinger, trålte et stort antall byer i Syd-Skandinavia og Nord-Tyskland. Det ble arrangert reisebyråtreff, publikumstreff og pressekonferanser med en særdeles “fotogen” buss som også tjente som turistkontor for Valdres på torvene i de mange byer som ble besøkt. Interessen for “Vinterbussen fra Valdres”, fra reisebyråer, publikum og presse oversteg langt de forventningene man hadde på forhånd.

Dette skulle bli opptakten til fornyet kontakt med særlig skandinaviske reisebyråer og tur-operatører. I årene framover ble dette arbeidet videreført, om enn på en litt annerledes måte. De kontaktene som bl.a. JVB fikk på grunn av disse turene har blitt videreutviklet fram til i dag. Nær 90 prosent av JVB`s chartertrafikk har utviklet seg fra dette arbeidet.

Vintertrafikken fra Sverige hadde i denne perioden gått noe tilbake, men nå begynte derimot de danske feriegjester å melde sin ankomst. Godt belagte ruter var det fra København under det nye tilbudet som hadde startet opp året før 1982. I 1985 utførte selskapet et av sine største transportoppdrag mellom Stockholm og Oslo i forbindelse med flystreiken i Sverige og alt disponibelt materiell ble tatt i bruk. Når det gjaldt turkjøringen, oppnådde selskapet nye transport-oppdrag gjennom utenlandske turoperatører.

Ekspresspionér:

Selv om A/S Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap på 1960 og 1970 tallet ble et begrep både hjemme og på det internasjonale markedet, var det med Valdresekspressen som kom i drift 2. juni 1985 at selskapet slo igjennom og ble et foregangsselskap for ekspressruter i sitt samarbeid med Årdal Billag, Engeseth Busslinjer og A/S Valdresbussen. For året etter kom det store vårsleppet med direktekonsesjoner til flere gjennomgående ruter landet over på tvers av gamle konsesjonsgrenser. I 1988 etablerte busselskapene paraplyorganisasjonen Norway Bussekspress med egen bussterminal i hovedstaden.

Turbilkjøringen det året fikk en sterk tilbakegang på grunn av atomulykken i Russland og det var spesielt de amerikanske turistene som avbestilte sine turer. Men alt året etter snudde bildet seg til det positive igjen.

Valdresekspressen kunne det året vise til en stigning i belegget på 17 prosent og inntektene med 28 prosent fra året 1986-89. Fra 1/1-1989 kom det ytterligere to nye avganger på ekspress-
ruten Oslo-Valdres-Årdal i tillegg til de fire man hadde fra før.

Øst-Vest Xpressen så dagens lys 30/11-1990. Det var et samarbeid mellom JVB og Sogn Billag om et nytt ruteopplegg på strekningen Lillehammer-Fagernes-Voss som dermed ble en rute som ga de reisende et nytt og godt tilbud mellom Vestlandet, Valdres og Mjøsområdet. Med ny vegtrasé fra Voss til Arna ble ruten forlenget helt fram til Bergen i 1992.

Olympisk mellomspill:

Selskapet var tungt inne i avviklingen av transporten under OL på Lillehammer i 1994, med over 60 busser på det meste. Den korte tiden det sto på, fraktet disse bussene over 45.000 passasjerer.

 

Nye utfordringer:

Det nye årtusenet ga oss nye utfordringer. Tidlig på sommeren 2000 sa selskapet, som hadde konsesjon på rutebilkjøringen i bl. annet Gjøvik, Land og Toten opp sin avtale med fylkeskommunen. JVB gikk da sammen med Hadeland Bilselskap og tilbød fylket å ta over denne kjøringen. JVB fikk konsesjon på rute- og skolekjøring i Søndre og Nordre Land, samt hele strekningen Gjøvik – Fagernes, som vi tidligere hadde delt med andre.

Ekspansjon og tilpasning er stikkord for store deler av de over 80 årene JVB har lagt bak seg. I vår målsetting vil det å gi de reisende et best mulig tilbud alltid være det sentrale.

Turbileventyret

Et kapittel fra turbileventyret i JVB på 1950-, 1960- og 1970-tallet

Ola Kristian Hegge har skrevet litt om dette.

Undertegnede har laget en liten oversikt over turbiltrafikken i selskapet i ovenfornevnte tidsrom. Det er her jeg har en del detaljer som jeg gjerne vil dele med de som for ettertiden kan være interesserte i denne delen av JVB sin glansperiode som turbussoperatør.

Daværende disponent Torleif Aure var en meget dyktig person til å skape kontakter i norske reisebyråer som drev med innkommende trafikk. Etter hvert kom trafikksjef Svein Edvard Løken Stensrud også inn i bildet og disse to har lagt ned en stor innsats ikke bare for å skape aktiviteter i eget selskap, men for reiselivet i Valdres i sin helhet.

Det amerikanske markedet var i sterk vekst og skandinaviske reisebyråer kjente her sin besøkelsestid for å legge til rette for turer i Skandinavia for alle kategorier turister med forskjellig økonomisk bakgrunn, det vil si at alle som hadde muligheter ville finne alternativer som passet deres lommebøker.

JVB hadde økonomiske interesser i daværende Tyin Høyfjellshotell som de kjøpte av A/S Årdal og Sunndal Verk i 1961 og etter hvert i Fagernes Hotell. Disse hoteller lå naturlig til for den trafikken som etter hvert utviklet seg til å bli noe av et eventyr.

Det er i særdeleshet følgende turserier jeg vil skrive detaljert om: NORWEGIAN FJORD LINE, SWEDISH LAKELAND TOUR, AMERICAN EXPRESS, MAUPINTOUR OG TRAVELLERS INTERNATIONAL. Dette er bare en liten del av det hele, men er serier som undertegnede kjenner spesielt godt.

 

Det var i 1952 at JVB ble forespurt av WINGE REISEBUREAU i Oslo om å kjøre tre dagers turer mellom Oslo-Bergen og vise versa. Det var i særdeleshet en person med navn Hogne Riisnes som i begynnelsen var Fjord Line general, men etter hvert kom Inger Rosenberg, Inger Raagholt (født Noraker og kom fra Aurdal) og andre ettersom trafikken vokste.

Til og begynne med ble de amerikanske gruppene hentet på Lærdal og transportert videre til Tyin Høyfjellshotell for overnatting og endte opp i Oslo tredje dag. Returen gikk samme trase. Mangeårig sjåfør i JVB Knut Thune var den som startet å kjøre denne turserien. Som nevnt før var det en utrolig stor interesse på det amerikanske markedet for disse turer og det gikk ofte med flere busser parallelt.

I 1956 ble E-15699, en Volvo B61505 lakkert i Fjordline farger (lys/mørk blå) og satt inn i denne turserien. Interessen bare økte for dette opplegget og etter hvert kom flere transportører inn i bildet. Vil nevne Voss Stalheim Gudvangen Automobillag A.S, Bergen Hardanger Billag og NSB Bilruter. JVB busser som etter hvert ble benyttet til disse oppdragene er: E-15527 og E-15540 Volvoer B615 registrerte 040460 med helturistseter bygget hos Brødrene Repstads Karosserifabrikk i Søgne.Videre E-15533 Scania Vabis B55 registrert 280564 bygget på samme karosserifabrikk E-15539 VolvoB615 registrert 310565 med venstreratt og hjelpe servo, bygget på samme karosserifabrikk. E-15537 og E-15546 Scania B56 registrert 240667 bygget hos Repstad. Undertegnede hadde gleden av å hente sistnevnte buss den 230667, altså St.Hans aften, husker at været var strålende og at det var herlig midtsommerstemning med bål, trekkspill og masse folk langs sørlandskysten på turen tilbake til Valdres. Dette er busser som mer eller mindre gikk fast på Fjordline og som nevnes med registreringsnr. Mange andre busser ble brukt til dublering. JVB sjåfører som kjørte fast på Fjordline i mange år var: Knut Thune, Olav Stølen, Sverre Kvale, Eivind Rye.

Her er Fjordline bussen parkert utenfor Sandven Hotell i Nordheimsund der en flott lunsj venter oss. På bildet ser vi reiseleder Einar Tallaksen som senere ble norsk ambassadør i et av landene i midt-Østen, en dame i turfølge og sjåfør Ola Kristian Hegge i august 1970.

I bussene var det montert båndspiller, senere kassettspillere som reiseleder ”styrte” etter hvert som turen gikk. Dette var informasjon som de reisende var interesserte i å få, særlig om norske forhold som skole/helsestell og sosiale forhold ellers. De norske reisebyråene som produserte slike turer hyret etter hvert profesjonelle reiseledere til å gi slik informasjon og det var viktig å ha et menneske som kunne ta seg av gjestene på best mulig måte. De som hadde jobb som reiseledere var studenter på universitetsnivå med spesialitet på statsvitenskap og språk. Mange av reiselederne er i dag kjente politikere og diplomater.

Sjåførene hadde jobb med å holde bussene rene og måtte sørge for at vinduer var rengjorte slik at utsikten var den beste, ikke alle veger hadde fast dekke i disse tider. Bussene var utstyrte med en pen løper i midtgang og hadde friske potteplanter ved frontruten. Husker en liten detalj fra denne tiden når disse bussene kom til Fagernes for rengjøring mens gruppen spiste lunsj, det ble servert sjokolade med konjakk til turdeltakerne og da fikk vi som vasket bussen en slik sjokolade bit for jobben. (Fikk vi ikke så stjal vi en slik). Det var ikke så mye som skulle til for å glede en stakkars vaskegutt.

Den 23.juni 1959 hendte det en stor katastrofe, Stalheim Turisthotell brant ned til grunnen og 24 turister omkom, de fleste av disse var deltakere på Fjordline turer.

Detaljert turprogram Norwegian Fjord Line

Dag 1

Turdeltakerne ble plukket opp på flere hoteller i Oslo etter deltakerliste som reiseleder hadde. Turen gikk videre til Sundvollen der det ble servert kaffe og kaker.

Videre til Hønefoss-Begnadalen med fotostopp i Bagnskleiva – Fagernes med lunsj på Valdres Folkemuseum. Her var det omvisning i de gamle bygningene og oppvisning av folkedans.

Det ble servert typisk norsk mat, i dette tilfelle reinsdyrsteik og multekrem. Mette og gode gikk turen videre oppover Vestre Slidre med fotostopp ved Kvale der en får flott utsikt med Slidrefjorden, Lomen og fjellene i bakgrunn. Når de første snøfjellene viste seg ble det bestandig spilt musikk av Edvard Grieg.

Videre til Vang der det var kort besøk i stavkirken som ble bygget opp igjen etter at det meste av bygningsmaterialene ble funnet under gulvet i hovedkirken. Ellers stoppet bussen for fotografering der deltakerne ønsket å forevige den praktfulle naturen.

Etter hvert kom en fram til Tyin Høyfjellshotell ca kl.1700 der det var middag og overnatting. Et kvarter for middag møtte turdeltakerne til get-together party der det ble servert portvin eller sherry, så ble det servert et godt norsk måltid. Det var lagt opp slik at hotellene ikke skulle servere de samme retter, men at gjestene skulle få et bredest mulig spekter av norske spesialiteter. Etter kaffe ble det arrangert folkedans og musikk ellers slik at turdeltakerne kunne svinge seg litt om ønskelig. Reiseleder hadde ansvar for at flest mulig fikk danse og sjåførene måtte trå til for at de blåhårede gamle damer fikk en svingom.

Dag 2

Etter en god frokost var det tid for avreise. Turen gikk over Filefjell og ned mot Sognefjorden. Det var stopp ved laksefossen i Lærdalselva der laksen ofte spratt villig for fotografen.

Videre til Borgund Stavkirke som var en av hovedattraksjonene på turen. Eventuelle fotostopp før en kom til Lærdal og Lindstrøm Hotell for lunsj. Her fikk turistene smake laks samt dessert og kaffe før turen fortsatte til Refsnes der fergen til Gudvangen ankom fra Kaupanger. Ombordstigning og en fantastisk tur innover Sognefjorden når været var på sitt beste. Her opplevde en noen anløp til små steder langs Sognefjorden samt flere passasjerer som kom om bord midtfjords fra Flåm og Aurland. Ofte var det husdyr og gods som ble heist over på fergen. Var været fint ble det mye fotografering i disse vakre landskaper. Etter et par timer var båtturen over og en gikk i land Gudvangen.

Ferden videre gikk så opp Stalheimskleiva der veien ble bygget i tiden 1842-49 og hadde 13 slyng. Stigningen var 1:5 og den bratteste riksveg i Norge. På denne tiden var det ikke fast dekke her og det var ofte vansker med å ta seg opp om vegen var svært bløt, det hendte at en måtte legge på kjettinger for å komme videre. Det var også en del rygging for å komme gjennom svingene med de største bussene. Vi som kjørte mye her spilte nok litt ekstra på at det var bratt og svingete, noen ganger var nok den bakerste delen av bussen over kantrekka slik at de som satt bakerst fikk litt ekstra utsikt. Dette spilte nok en viss rolle når driksen etter turen skulle gis reiseleder og sjåfør. Endelig kom vi fram til Stalheim Turisthotell der det var middag og overnatting. Hotellets eier Trond Tønneberg hadde bygget opp et fantastisk museum med masse flotte bygninger både fra Bergen og området rundt Stalheim. Likeså en praktfull blomsterhage som han elsket å vise fram.

Dag 3

Frokosten ble inntatt i hotellets gedigne spisesal og ferden mot Bergen var i gang.

Første stopp var ved Tvindefossen, dette dobbelte fossefallet som var imponerende når vannføringen var på sitt beste. Videre til Voss med besøk i kirken og minnesmerket over den utflyttede fotballegenden Knut Rokne som var en stor kjendis blant amerikanere. Snart var vi framme ved Skjervet og fotografering av Skjervefossen i Granvinselva. Snart skulle det smake godt med kaffe som ble servert i det gamle og ærverdige Mælands Hotell i Granvin. Flere fotostopp på vegen mot Fyksesund. Langs Hardangerfjorden var det smal veg og etter hvert som det ble mye campingvogner i sommersesongen kunne det ta lang tid å komme fram da det var små muligheter for å passere med en stor buss. Ofte måtte en prøve å klatre på kantrekka, slå inn speil osv. for å komme videre. I Øystese var det besøk i museet til Ingebrikt Vik som kanskje var en like stor billedhogger som Gustav Vigeland. Videre til Norheimsund med en gedigen norsk lunsj på det gamle og fine Sandven Hotell. Fotostopp ved Steinsdalsfossen og på Kvamskogen før en etter en tid ankom Gullbotten Turistheim der det var kaffe og tissestopp. Det var bestandig stor trafikk da alle rute- og turistbusser stoppet her.

Etter en god time var turen ved sitt endepunkt i Bergen. Da var det å bringe passasjerene til det hotellet de skulle bo på og takke for turen. Mange av turdeltakerne som var med på disse turene hadde norske aner og det var ofte at de ble igjen noen dager for å oppsøke slekt.

For sjåfør og reiseleder var nå tiden inne for å telle over driksen samt vaske bussen og gjøre den klar for neste dag og den samme turen tilbake til Oslo. Rengjøringen av bussen foregikk på anlegget til Bergen Hardanger Billag, og overnatting for reiseleder og sjåfør var på Hotell Orion. Slik gikk det for seg hele sommeren fra ca 1.mai-1.oktober. Dette var en flott tid i JVB sin turbilhistorie. Vi som fikk anledning til å være delaktige i dette eventyret ser tilbake på det som noe av det største en fikk oppleve i dette tidsrommet.

Swedish Lakeland Tour

Det var Winge Reisebureau i Oslo som la denne turserien tilrett. JVB som transportør startet denne serien i 1966 og serien var en forlengelse av Norwegian Fjord Line for de som ville inkludere en del av Sverige på sin tur i Skandinavia.

Valdresruta anskaffet E-15530 Volvo B715 registrert 240566 med karosseri fra Brødrene Repstads Karosserifabrikk i Søgne. Dette var etter tiden en meget moderne turistbuss. Tror det var den første JVB anskaffet som hadde blanke hjulkapsler i forniklet utgave. Senere ble E-15579 og E-15581 Scania BF80 registrerte i mai 1969 med karosseri fra Larvik Karosserifabrikk. Det var senere verksmester Ottar Rye som startet som sjåfør på denne turserien. Serien gikk fram til og med 1971. Andre sjåfører som var med på denne transporten var Ola Nygård og Ola Kristian Hegge. Turene startet i begynnelsen av mai og frem til ca. 1. oktober.

Turprogram

Dag 1

Lastet opp på diverse hoteller i Stockholm og turen var i gang. Videre til Mariefred med besøk og omvisning på Gripsholm slott før ferden gikk mot Eskilstuna og litt inn i landet til stranden av Mælaren og Sundbyholm Slott. Her var det dekket typisk svensk smørgåsbord som amerikanerne satte stor pris på. I vakre omgivelser kunne en nyte naturen her ute før turen gikk via Arboga til Ørebro. En liten sightseeing her som ble avsluttet med besøk i det da svært populære vanntårnet som var byens utsiktspunkt.

Det var god tid på denne dagsetappen slik at det var muligheter for mange fotostopp. Videre til Karlstad med overnatting på Stadshotellet som var et staselig overnattingssted. Middagen ble servert på en restaurant som het Sandgrunnen, veldig trivelig sted med god mat og levende musikk. Dette var stedet som den kjente svensktoppar gruppen Sven Ingvars spilte i mange somre.

Dag 2

Etter frokost var det videre til Sunne med besøk i den gedigne blomster- og skulpturparken Rotneros. Skulpturer b.l.a av den kjente svenske billedhoggeren Carl Milles. Skulpturer som også var beslektet med Selma Lagerløfs historie om Nils Holgerson. Vi var nå i Varmland og hennes kjære ”hemort”. Det var nå tid for å besøke nobelprisvinnerens hjem på Mårbacka som ligger svært vakkert til ved innsjøen Fryken.

Videre til Kongsvinger og Odalen der det ble servert god lunsj på Odalstunet. Turen gikk videre mot Oslo og fordeling på de forskjellige hoteller. JVB avsluttet turen her, men gjestene skulle neste dag ha Oslo sightseeing og event. besøke slekt før de muligens gikk over på Fjordline turen til Bergen.

Reiseleder og sjåfør forberedt med bussrengjøring og overnatting på Hotell Viking før en startet på samme tur tilbake til Stockholm.

American Express

Det var Winge Reisebureau i Oslo som var tilrettelegger også for denne turserien som JVB hadde oppdraget for rent transportmessig. Det hadde vært noen enkle turer før selskapet fikk fast oppdrag som transportør fra sommeren 1965-1968. Bussene som gikk i denne turserien var for det meste E-15611 Scania Vabis B75 registrert 090463 , E-15542 Volvo B625 registrert 260662 , E-15549 Scania Vabis B76 registrert 050665 , E-15526 Scania Vabis B76 registrert 100765 alle med Brødrene Repstad Karosseri. Sjåfører var for det meste Nils Moen, Jørgen Rødningen og Magne Stende.

Til å begynne med var det slik at gruppene ble hentet på Refsnes, de hadde etter å ha ankommet Bergen hatt sightseeing og ble innkvartert på Hotell Terminus. Voss-Stalheim-Gudvangen Automobillag transporterte til Stalheim Turisthotell for middag og overnatting og neste dag til Gudvangen. Om bord i fergen mot Lærdal, men passasjerene gikk midtfjords om bord i hurtigbåt til Fjærland og lunsj på Hotell Mundal. På ettermiddagen videre til Lærdal der JVB startet turen.

Turprogram

Dag 1
Hentet gruppen på Lærdal videre til Borgund Stavkirke for omvisning og til Tyin Høyfjellshotell for overnatting og frokost.

Dag 2
Videre med samme stopp som Fjordline langs ruten mot Fagernes og Oslo. Overnatting og frokost på KNA hotellet.

Dag 3
Oslo sightseeing. Lunsj og overnatting på KNA Hotellet.

Dag 4
Etter frokost gikk turen via Elverum med lunsj der, videre til Nybergsund og inn i Sverige til Salen med middag og overnatting på Salens Høgfjellshotell.

Dag 5
Dagens etappe gikk til Mora- Nusnæs med besøk hos Nils Olsons som produserer den kjente Dalahesten i tre og som er malt i forskjellige farger etter et gammelt svensk mønster.

Dagens mål var Falun der gruppene overnattet på forskjellige hoteller.

Dag 6
Turen gikk nedover til Hedmora-Avestad og til Uppsala med besøk i” Domkyrkan”.

Videre med kurs for Stockholm og middag og overnatting på Palace Hotell.

Dag 7
Hele dagen i Stockholm med sightseeing.

Dag 8
Stockholm-Jønkøping med overnatting på Stadshotellet.

Dag 9
Jønkøping- Gøteborg overnatting.

Dag 10
Sightseeing før avreise og levering på båten til Fredrikshavn.

Event. tomkjøring tilbake til Lærdal for å starte på ny tur.

Maupintour
Denne turserien var basert på et rikere klientell, luksuriøse hoteller og førsteklasses bevertning. Likeså et bredere spekter av severdigheter. Maupintour hadde sitt hovedkontor for Europa i Bryssel, men sitt hovedkvarter i New York. Eier av firmaet var Tom Maupin. Hadde æren av å avlegge europakontoret et besøk en gang og hilste da på firmaets eier. Det var Winge Reisebureau i Oslo og Inger Rosenberg som var JVB sin kontakt i Norge.

I 1971 startet serien og JC-13480, JC-13481 og JC-13482 alle DAF SB 1600 registrert mai 1971 og med ARNA BRUK karosseri. I 1973 ble JC-26144, JC 26267 og JC-26210 alle DAF SB 1600 med Vest Karosseri satt inn på turserien. Sjåfører var: Ola Kristian Hegge, Magne Stende og Kåre Borgersen.

Det danske busselskapet VIKINGBUS i København deltok også i transporten.

Turserien gikk til og med sommeren 1975.

 I Måbødalen 17.mai 1972 på tur til Bergen for å starte på Maupintour den 18.mai. JC-13480.

Turprogram 

Dag 1

Hentet gruppen på København Lufthavn Kastrup og loset gjestene inn til Hotell 3 FALKE som ligger i det fasjonable strøket Fredriksberg litt nord-vest for hovedstaden. Litt før middag var gruppen samlet til fotografering og get-together party.

Dag 2

Sightseeing i København med Amalienborg slott, den lille havfrue på Langelinje, Carlsberg glyptotek osv. før turen gikk til Helsingør med besøk i Hamlets slott. Vider til en flott lunsj på Marienlyst Restaurant. Tilbake til hotellet for middag. På kvelden var det besøk i Tivoli med alle de fasiliteter en her kan få med seg.

Dag 3

Etter frokost avreise mot Fyn og Odense, med besøk på vikingskipsmuseet og domkirken i Roskilde før en herlig lunsj ble inntatt. Fortsatte mot Odense med besøk i H.C Andersens hus før innkvartering og middag på Grand Hotell Odense.

Dag 4

Når frokosten var vel ” innabords” gikk turen over til Jylland og Vejle. Der hadde vi en liten bysightseeing før lunsj på Hotell Australia. Dette tror jeg er den mest gedigne og varierte smørbrødlunsj jeg noen gang har opplevd. Hotell Australia var bygget opp av to brødre som hadde gjort bra med penger i Australia og investert i dette luksushotellet. Restauranten vi spiste i lå på toppen av hotellet i 11 etasje. Mette og gode fortsatte vi til Århus med sightseeing før vi kjørte om bord i Holger Danske eller den nyere anskaffelsen Terje Vigen. Holger Danske var ei ordentlig balje og en prøvelse i dårlig vær. Her var det middag og frokost ombord før vi steg i land i Oslo.

Dag 5

Her hadde vi en kort sightseeing før innkvartering og lunsj på hotell Continental. Resten av dagen fri og middag i 2 Etage på Continental.

Dag 6

Besøk i Vikingskips museet og Fram. Deretter til Vigelandsparken før vi inntok en herlig lunsj igjen på Hotell Continental.

Frem til middag kunne gruppen shoppe eller ta det med ro på hotellet.

Middag på Restaurant Najaden på Bygdøy. Husker en gang vi var der hadde Det Norske Sjømannskor konsert med Erik Bye som solist og at de sang et nummer spesielt for oss. Etter middagen var vi i Holmenkollen og stoppet for omvisning.

Dag 7

I dag settes kursen mot Sverige og lunsjstopp på Ørje før vi etter en stund kom frem til Mårbacka, nobelprisvinneren i literatur Selma Lagerløf sitt hjem i vakre Værmland og Fryken. Deretter til blomster og skulpturparken Rotneros.

Middag og overnatting på Stadshotellet i Karlstad.

Dag 8

Vi startet litt sent på morgenen via Arboga og mot Eskilstuna før vi satte kurs for Syndbyholm Slott ute ved Mælaren. Etter lunsj mot Ørebro og kaffestopp på Vattentornet med utsikt over byen.

Videre til Mariefred og besøk på Gripsholm Slott.

Turen videre via Sødertalje og endte opp i Stockholm og Hotell Amaranten som ligger ute på Skjeppsbron. Middag på hotellet. Husker en gang at vi fikk servert skalldyrsalat her og at hele gruppen fikk matforgiftning. Dagen ette skulle vi ha lang sightseeing i Sveriges hovedstad men det var umulig da hele gruppen var syke. Dette var dag 9 i programmet.

Dag 10

Turen startet etter frokost med kurs for Uppsala og besøk i den historiske katedralen og universitetet med ”Gunillaklockan” og det hele. Videre til byen Sala og lunsj på Stadshotellet. Snart skulle vi komme inn mot Dalarne og passerte Avestad, Hedemora, Borlange før vi snart kunne skimte innsjøen Siljan. Snart var vi fremme i Rattvik der vi skulle spise og bo på Hotell Lerdalshøjden.

Dag 11

På morgenen besøkte vi Nils Olsons Hemsløjd og fikk se produksjonen av Dalahester. Videre mot Mora og besøk i den kjente svenske maleren Anders Zorn sitt museum. Etter besøket til Salen med lunsj og videre via Elverum til Hamar og overnatting på Hotell Astoria.

Dag 12

Litt sen avgang før vi fortsatte mot Lillehammer med besøk på Maihaugen.

Lunsj på Hotell Victoria. Når vi hadde spist lunsj var det kaffe og kaker i peisestua her. Undertegnede brukte å gå rundt med kaffekjelen for å la gjestene få litt mer kaffe, men en gang var jeg riktig uheldig, hadde skjenket i koppen til en blåhåret myndig dame, da jeg løftet opp igjen kjelen hektet tuten seg fast i håret på dama og hele parykken ble løftet av. Det ble et styr da denne satt der med bart hode. Deretter til Fåberg og Østre Gausdal med overnatting på Gausdal Høyfjellshotell.

Dag 13

Per Gynt veien til Vinstra og videre til Kvam med stopp på Sinclaire Vegkro.

Snart var vi i Lom med besøk i stavkirken og herlig lunsj på Fossheim Turisthotell. Videre rv.15 og mot Grotli og gamle Strynefjellsveg til Videseter med kaffestopp.

Fantastisk vestlandsnatur videre til Stryn og Loen. Vi bodde 2 netter på Hotell Alexandra.

Dag 14

Tur til Briksdalsbreen med lunsj på restauranten der oppe. Var det tid etter lunsj ble det en liten tur opp i Lodalen for å se stedet der fjellhammeren raste ut i Loen vannet og en flodbølge forårsaket at 61 mennesker ble drept i 1905 og 74 i 1936 da et nytt ras gikk.

Dag 15

Videre til Olden- Innvik med mange fotostopp langs ruten. Lunsj ble inntatt på Skei Hotell i Jølster og tilslutt ankom vi Kviknes Hotell i Balestrand for middag og overnatting. Her fikk gruppen fortalt historiene fra den gang keiser Wilhelm var fast gjest gjennom mange somre.

Dag 16

I dag gikk gruppen om bord i hurtigbåt langs Sognefjorden og bussen kjørte til Kaupanger og om bord i fergen mot Gudvangen. Gjestene kom om bord midt fjords og etter å ha gått i land i Gudvangen kjørte vi til Stalheim Hotell for lunsj-middag og overnatting.

Dag 17

Turen gikk til Voss med besøk i kirken og en titt på fotballegenden Knut Rokne sin statue like ved jernbanestasjonen. Mange fotostopp langs Hardangerfjorden før vi kom fram til Øystese med besøk i billedhuggeren Ingebrikt Vik sitt museum. Nydelig lunsj på Sandven Hotell. Fotostopp ved Steinsdalsfossen, videre opp Tokagjelet over Kvamskogen med stopp på Gullbotten Turistheim og fram til Bergen der vi bodde og spiste på ærverdige Hotell Norge.

Dag 18

Sightseeing i Bergen og omegn samt tur til Fløyen før lunsj på Hotell Norge. Ettermiddagen fri.

Dag 19

Etter frokost var det å levere gruppen på Bergen Lufthavn, Flesland. Senere på dagen var det å hente ny gruppe der og kjøre tilbake samme rute til København.

Det var en trivelig tur disse nesten 3 ukene vi var på hjul med samme gruppe og reiseleder.

Reiselederne på disse turene var fra de tre nordiske land og hadde universitetsutdannelse med statsvitenskap som bakgrunn.

God tid var det og en ble godt kjent med turistene. En gang hadde jeg med en av sjefene i det store amerikanske transportselskapet GREYHOUND og ble tilbydd jobb der. Skulle få dekket reiseutgifter og per diem ellers, men så lett var det ikke å forlate Valdres og en interessant jobb i JVB.

SAS Viking vacations: a better way to discover Scandinavia

Slik presenterte Travellers sitt sommerprogram for amerikanere vinteren 1975 / 76.

 Dette er den første bussen som ble levert for å effektuere bestillingen fra Travellers. JC-40840,Scania BR 86 reg.1975 med 48 sitteplasser designet etter spesifikasjoner fra turoperatør.

På en internasjonal reiselivs workshop i Loen i 1975 kom daværende trafikksjef i JVB i kontakt med dette firmaet og disse hadde planer om å starte opp flere serier i skandinavia.

Her var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt og tilby transportstøtte. Firmaet fattet interesse og det ble umiddelbart satt i gang forhandlinger. Dette kunne bli en av JVB sine største turbusskontrakter. Trafikksjef Svein Edv. Løken Stensrud var etter hvert over i London der europakontoret holdt til og ble introdusert for toppsjefene i konsernet. Undertegnede fikk ta del i planleggingen og hadde det praktiske ansvar for busskonseptet. SAS var involvert i Travellers og det ble i utformingen av logo bestemt å bruke samme design på bussene som på SAS sine fly. Det var Vest Karosseri i Stryn som skulle bygge bussene og designerne her var svært samarbeidsvillige og vi fikk raskt laget et utkast som jeg tok med til London og fikk godkjent hos John West som var Creative Director i Travellers. Dette var en utrolig spennende og utfordrende oppgave og JVB fikk i land en stor kontrakt som gikk i noen sesonger inntil markedet flatet ut.

Slik var reiseleder og sjåfør uniformert.

Disse turseriene som jeg har beskrevet her er som før nevnt bare en liten del av det hele. Det som JVB maktet å skaffe av kontakter med de store reisebyråene både her hjemme og i utlandet har rett og slett vært et eventyr. Det var stor vilje og økonomisk evne til å sette det hele ut i livet noe som har kommet reiselivet i Valdres og store deler av reiselivs Norge til gode.

-Ola Kristian Hegge

På bildet ser vi fra venstre trafikksjef Svein Edvard Løken Stensrud, Maj-Britt Berntsen, daværende turistsjef i Valdres Bjørn Olsen, Ola Kristian Hegge og Anne Catrine Myhre foran bussen vi brukte som et ambulerende turistkontor der Valdres skulle promoveres.

Må også skrive et kapittel om vintertrafikken inn til Valdres som etter hvert ble formidabel og et godt bidrag til sysselsetting i JVB og ikke minst i reiselivsbedriftene i regionen. Bakgrunn for at dette ble vellykket var nok at Reisetrafikklaget for Valdres og Jotunheimen, reiselivsbedriftene og JVB samarbeidet utrolig godt i de aktuelle markeder. I Norge var det først og fremst nærmarkedet i Oslo og Akershus, etter hvert også i Øst-og Vestfold. Det ble innledet et veldig godt samarbeide med reisebyråene i disse områdene og det ble arrangert visningsturer for de ansatte slik at de fikk et godt grunnlag for å kunne selge Valdres.

Etter at togtrafikken fra Gøteborg med direkte forbindelse til Fagernes ble nedlagt på slutten av 1960-tallet var det aktuelt for JVB å gjøre noe med vintertrafikken herfra i perioden februar til over påske. Det var stort pågangsmot og vilje i selskapet til å samle alle gode krefter for å få til et godt samarbeide med reisebyråene i Gøteborgområdet, i første rekke Paddans Resebureau, NORD-RESOR, RESO og Bengt Martins Restjanst i Karlstad.

I februar 1969 sto 20 busser fra JVB klare for å hente svensker opp til det forlokkende vinterfjellet i Valdres.

Bussene startet fra Gøteborg kl. 2200 på fredag kveld og gikk hele natten fram til Valdres, nødvendige stopp var det selvfølgelig undervegs. Det var klargjort frokost ved ankomst til Valdres for de som skulle opp til Filefjell, Tyin, Tyinholmen, Eidsbugarden og Bygdin. Disse fikk sin frokost på « Fengselet» i Aurdal og på Fagernes Hotell. De øvrige turistene fikk sin frokost på de turistbedrifter de skulle bo på.

Det var noen små startvansker som en i ettertid humrer litt i skjegget av å tenke på. Ikke alle løyver og papirer for grensepassering var gjennomtenkt, men fikk et godt utfall.

Det kom bl.a protest fra det store transportselskapet GDG Busstrafik ( Gøteborg-Dalarne ock Gjavle Busstrafik) som mente at de måtte være med på disse store transportene.

Da ble det ordnet slik at helgen etter den store transporten skulle GDG stille med halvparten av nødvendige busser, det ble bare med denne gangen. De fant ut at dette var noe JVB kunne gjøre på en mye bedre måte og det ble etter hvert innledet et utrolig godt samarbeide med GDG på andre prosjekter.

Må nevne at det ofte var slitsomt å kjøre disse nattbussene fra Sverige og Danmark. For det første var det et fåtall av bussene som hadde vindusspyler og kjørelyset var dårlig. På disse strekningene var det ofte tåke og sølete veger slik at en måtte stoppe og vaske av frontruter og lykteglass. Personlig hadde jeg med en kanne vann med litt eddikblanding slik at vannet ikke skulle fryse på frontrutene.

Direktebussene fra Sverige i vinterferieperioden bare økte i flere år, med både Karlstad, Stockholm, østkysten av Sverige helt ned til Malmø og etter hvert København var aktuelle destinasjoner.

Flere av dalførene i Norge ble også involvert i denne trafikken og JVB sto for transporten både til Gudbrandsdalen, Hallingdal og Østerdalen.

På bildet ser vi E-15547 rigget for Valdres promovering i nord-Tyskland.

Etter hvert ble det også innledet et samarbeide med det svenske fergerederiet STENA-LINE om å promovere Valdres som reisemål på vinteren, det var spesielt nord-Tyskland som var nedslagsfelt for dette samarbeide.

Selv om det var godt samarbeidet mellom reisetrafikklag, reiselivsbedrifter for å skape denne trafikken var det til syvende og sist JVB som var selve drivkraften for at dette ble en suksess.
                                                                                                                                            -Ola Kristian Hegge